Vangfeltet - Norges største gravfelt

Gravfeltet Vang i Oppdal er Norges og et av Nord-Europas største gravfelt og rommer gravhauger og små røyser fra eldre og yngre jernalder.

Gravfeltet Vang i Oppdal er unikt. Gravfeltet fra jernalderen er Norges og et av Nord-Europas største og består av over 900 store og små gravhauger og røyser fra eldre og yngre jernalder i et konsentrert og lett tilgjengelig område. Særlig vikingtid rundt 800-1000 e.kr. utmerker seg med sine mange gravlegginger på feltet. Nyere utgravninger viser at feltet kan dateres tilbake til folkevandringstid ca. 400- 600 e.kr. Totalt er det foretatt arkeologiske utgravninger av 15 graver på Vang. Disse har gitt en omfattende kunnskap om fjellbygda gjennom jernalderen. Feltet ligger mellom Skjørdøla og den gamle bygdevegen nedover Prestbakkan, er 700 m langt og ca 100 dekar stort, og framstår som et enestående kulturlandskapsmiljø.

Gravfeltet på Vang er den største samlinga av gravhauger i landet, men er lite kjent til tross for for dette. Det er i tillegg gjort en rekke funn av internasjonal interesse på Vang, og gravfeltet representerer en fornminnepark av uvanlig format og interesse. Den kunnskap om vår tidlige kulturhistorie som Vangfeltet inneholder, er av vidtrekkende betydning, både lokalt, i landssammenheng men også internasjonalt.

Tidligere kjennskap til gravfeltet

Allerede for 200 år siden omtalte Gerhard Schøning gravfeltet etter ei reise gjennom Oppdal. Utover på 1800-tallet ble det en populær hobby å grave etter oldsaker i haugene,og 2-300 av haugene har tydelige merker etter plyndring. Tusenvis av oldsaker og mange opplysninger om bygda si eldste historie gikk trolig tapt på denne måten.

Funnene som omsider kom inn til Vitenskapsmuseet, gir likevel et inntrykk av hvor mye jordisk gods som var lagt i gravene. Det er bevart mange sverd, en god del spyd og økser, en mengde kniver og pilespisser, seletøy-utstyr, jordbruksredskaper og andre bruksgjenstander. Av kvinnesaker finnes en serie bronsesmykker og redskaper til kvinnearbeid.

I 1889 reiste amtskolen en minnestein på feltet. En innskrift på rim viser hvilke forestillinger man den gang gjorde seg om stedet og de mange gravene:

«I old fribåren mand

paa dette sted gav møde

med lov at bygge land

og for sin frihed bløde.

Bag kamp for ædelt stort

vel hvile deres ben;

men hvad de have gjort

bevidner denne sten.

863-1889»

Minnesteinen er reist på en stor naturlig formet haug, som man mente måtte være en tidligere tingplass. Gravene, hvor det ofte ble funnet våpenutstyr, mente man skrev seg fra et stort slag. Snorre omtaler et slag mellom Harald Hårfagre og trønderne på Oppdalsskogen. Derfor står årstallet 863 på steinen.

Vangfeltet

Gravfeltet på Vang er uvanlig stort og trolig bevart i nesten hele sin utstrekning. I Norge for øvrig er det nokså uvanlig med mer enn rundt 50 hauger på same sted. Mønsteret er at det på hver gammel gård finnes et gravfelt. Dette er ikke tilfelle i Oppdal. Her ligger gravene samlet på Vang i Blankbygda, på Rise i Drivdalen, og i Stranda ved Lønset. Det er lite igjen av de to sistnevnte feltene, men også her ble det gjort en mengde funn ved oppdyrking på 1800-tallet. Det synes som om bygda Oppdal hadde en egen skikk med fellesgravfelt for mange gårder i bygda. Hver del av bygda virker å ha hatt sin egen felles gravplass. Utenom disse tre store fellesgravfelta finnes bare noen få tilfeller med jernaldergraver. Med bakgrunn i dette er det klart at Vangfeltet representerer gravene til gårder i de sentrale delene av bygda.

Dateringer fra arkeologiske undersøkelser viser at ulike deler av feltet har vært i bruk samtidig gjennom hele yngre jernalder. Haugene ligger imidlertid ikke jevnt spredt over det hele. Ved å studere plassering og utforming av haugene på feltet, er resonnementet at haugene danner grupper eller klynger som er mer eller mindre klart avgrenset. Gruppene av hauger på Vangfeltet kan derfor være gravfelt for de enkelte jernaldergårdene i bygda. Det er flere detaljer ved plasseringa av hauger nedover Vangfeltet som får fornuftig mening på bakgrunn av en slik inndeling, og en rekke av de beste og navnemessig eldste gårdene i Oppdal hadde trolig gravplassene sine på Vang. De største haugene oppfattes tradisjonelt som minnesmerke over fremstående personer. På Vang ligger de store haugene nokså spredt i del ulike hauggruppene. Hvis gruppene relaterer seg til gårder, betyr dette at de fremste personene i bygda kom fra ulike garder, og at ingen gård trolig har utpekt seg som høvdingsete.

Hva var så spesielt med bygda Oppdal at man la gravene samla (på Vang, Rise og Stranda), og ikke ved hver gård som i andre bygder?

Faglige undersøkelser på Vangfeltet

I 1966-67 ble det gjort arkeologiske undersøkninger av 8 hauger på Vangfeltet i regi av Vitenskapsmuseet og med støtte fra Oppdal kommune og Norges forskningsråd. Undersøkelsen viste at de større haugene hadde vært spesielt utsatt for plyndring mens de små ikke var skadet. Til tross for skadene på grunn av plyndring, var funnmaterialet rikholdig, og fra de åtte haugene ble det utgravd 3-400 gjenstander med stort og smått.

Våren og sommeren 1989 ble det gjort faglige arkeologiske undersøkelser som ledd i opprydding etter at en storm midtvinters hadde lagt ned rundt 50 furutrær på gravfeltet. Under ei av rotveltene ble det oppdaget og utgravd en rekke funn, både av jern og edlere metall. Funnet førte til at nok en haug ble undersøkt arkeologisk i 1990. På nytt er kom det oppsiktsvekkende funn fram i dagen.

På 1990-tallet ble utført arkeologiske undersøkelser av graver i feltet fra eldre jernalder. Blant annet ble 2 små røyser utgravd i 1999. Begge inneholdt branngraver fra ca. 400 – 600 e.Kr. og spannformede leirkar.

Gravenes utforming

Gravlegging i jernalderen skjedde på mange ulike måter. Ofte finner man flere ulike gravskikker innenfor ett og samme lokalsamfunn. På gravfeltet på Vang er alle jernaldergravene man hittil har undersøkt branngraver. Utgravingene her ga klare opplysninger om hvordan gravene var laget. De døde ble brent sammen med gravgodset de fikk med. Restene av likbålet, med beinrester, trekull, gjenstander av metall, glass og bein, ble spredt på bakken i et brannflak. Deretter ble det bygd en haug av jord og stein over. Mange av haugene er kun en halvmeter høye, og ofte mindre. Gravenes variasjon er påfallende liten. Gravskikken i Oppdal (i yngre jernalder) virker å være uvanlig tradisjonsbundet og konservativ.

Når det gjelder gravenes størrelse, er gjennomsnittet på Vang et tverrmål på 6-7m. Ca. 50 hauger har tverrmål på 3-5m, og ca. 20 måler 11-20m.

Gravgodset - fjernkontakt i ei innlandsbygd

Gravgodset til de døde gir inntrykk av det livet de hadde levd, og avslører en del opplysninger om den døde og om slekta. Det materielle utstyret, gravgodset, som fulgte den døde i jorda på Vang var rikholdig. Dette gjelder både større og mindre hauger. På Vang er det gjort en rekke funn av internasjonal interesse. Både våpen, bronsesmykker og glassperler fra yngre jernalder forteller om nære forbindelseslinjer innenfor Norden. Sverdene og de keltiske prydsakene funnet i 1989-90 viser at bygda hadde del i den internasjonale kommunikasjonen i vikingtida. Ting som bronsesmykke, glassperler og finere våpen er luksusartikler som har kommet utenfra, blant annet fra de britiske øyene.

Tilgang på jaktterreng og utmarksressurser - villreinfangst