Vi skaper hele tiden nye kulturminner. Vi oppdager stadig kulturminner som ikke tidligere har vært kjent. Vi erkjenner kontinuerlig nye typer kulturminner. Vern og forvaltning av et kulturminne starter først når det er kjent og erkjent.
En av kulturminneforvaltningens hovedoppgaver er å sikre og bevare de kulturminnene og kulturmiljøene som vi i vår tid mener er viktige for samfunnet i framtida. For å kunne gjøre dette, må vi kjenne til hvilke kulturminner vi har, både i mengder, typer og geografisk plassering. Og der hvor det er mulig, hvilken historisk rolle de har spilt. Kunnskap og erkjennelse er godt vern. Utvikling av nye metoder, og ikke minst muligheten til å benytte nyvinninger og ny teknologi, er viktige hjelpemidler for å oppnå dette.
Registreringer for Økonomisk Kartverk
På 1960- og 1970-tallet ble det satt i gang en systematisk og landsomfattende registrering av arkeologiske kulturminner for økonomisk kartverk (ØK).
Registreringene i Sør-Trøndelag, som i de andre fylkene i landet, bestod av kartfesting og beskrivelse av kjente og synlige kulturminner i økonomisk interessante områder. Slike var i all hovedsak sentrale jordbruksområder i sentrale dalstrøk. Utmarka, kysten og fjellomådene ble i svært liten grad registrert.
Vi kan si mye og mene mangt om ØK-registreringene i dag, men det er ikke til å komme utenom at registreringene var de første systematiske registreringene av faste kulturminner i Norge. 
I så måte var de banebrytende i sitt slag. Registreringene hadde som mål å samle opplysninger og utgi innsamlede data om faste kulturminner, enkeltfunn og fjernede kulturminner i de enkelte kommunene. Før ØK-registreringenes tid, var oversikten over faste fredete kulturminner i en kommune eller fylke meget vilkårlig og i stor del avhengig av enkeltpersoners innsats og interesser.
I Sør-Trøndelag ble registreringene av kulturminner for økonomisk kartverk gjennomført i alle kommunene i fylket med unntak av Snillfjord, Klæbu, Melhus, Meldal, Rennebu, Midtre Gauldal, Skaun, Selbu og Tydal. Kommunene Malvik og Røros ble delvis registrert. Registreringene gjelder, som før omtalt, for det meste sentrale jordbruksområder i sentrale dalstrøk. En stor del av kulturminnene i Sør-Trøndelag er imidlertid knyttet til kysten, utmarka og fjellområdene. Mange av kulturminnene i disse områdene ble ikke og er framdeles ikke registrert, verken de som er synlige på markoverflata eller de som ligger skjult under jord, torv, stein og vegetasjon.
Nye registreringsmetoder – ny kunnskap
I dag er kunnskapen om kulturminner og kulturmiljøer i Sør-Trøndelag stadig økende, men det er fortsatt mye vi ikke vet eller har tilstrekkelig kunnskap om. Nye og bedre registreringsmetoder, kunnskap og utvidet forståelseshorisont, har ført til økt erkjennelse om nye kulturminnetyper, mengden av dem og hvor de er plassert i landskapet. Vi har beveget oss langt fra ØK registreringer i sentrale jordbruksstrøk med manuell inntegning på papirkart. I dag bruker vi GPS til kartfesting av kulturminner, GIS-verktøy (Geografiske Informasjon Systemer) til lagring og presentasjon av måledata samt bruker håndholdte enheter (PDA) med digitalt kart, sanntidsvisning av GPS-plott samt programvare for registrering av kulturminner i alle aktuelle landskap og områder i fylket vårt.
Hva betyr så det som står beskrevet i forrige setning? GPS er et verdensomspennende, satellittbasert system for posisjonsangivelse som er til fri bruk for alle. Når ukjente kulturminner blir funnet, blir de først avmerket på kartet. Deretter utfyller vi et elektronisk skjema som beskriver kulturminnet, hvilken landskapssammenheng det ligger i, hvilken tilstand det er i, og så videre. Disse opplysningene blir senere overført via internett til kulturminnedatabasen Askeladden. På denne måten oppdaterer vi kunnskapen om bestanden av kulturminner og denne blir på en rask måte gjort tilgjengelig for de som måtte ha bruk for den.
Det er ikke mange år siden metoden med maskinell flateavdekking revolusjonerte arkeologien og åpenbarte en verden av fortidige spor som 
arkeologer noen generasjoner tidligere bare kunne drømme om, spor etter tidligere liv og virke vi hadde ansett som tapte. I dag erkjenner vi at rundt 90% av alle hittil ukjente fredete kulturminner ligger under markoverflaten, under vann eller er overgrodd av vegetasjon, usynlig eller lite synlige for det menneskelige øyet. Disse kan være spor etter bosetning som hus, ildsteder, kokegroper og graver samt spor etter virksomhet og næring som kullgroper, fangstgroper og kull- og tjæremiler. Det er rimelig å anta at for hvert synlige kulturminne er trolig 20 usynlige.
Og fra maskinell flateavdekking, er vi nå i ferd med å ta i bruk satelittbilder, ulike typer georadar og jordmagnetismemålere til påvisning av strukturer under markoverflaten uten å foreta fysiske inngrep. Teknologiske nyvinninger er på full fart inn i arkeologien og vil føre til mange nye muligheter til å finne, registrere og ta vare på kulturminner i framtiden.