Kystlandskapet er formet av gjentatte istider. De arkeologiske sporene vi finner langs kysten etter siste istid er i stor grad påvirket av landhevinga. Det har alltid vært mulig å livberge seg ved sjøen. På et vis har vi alltid vært på stranda, og det er strandkanten som har forflyttet seg.
I et geologisk perspektiv synker og stiger jordskorpa som dønninger i takt med at tunge isbreer bygger seg opp og smelter med istidene. I tillegg blir det mer eller mindre havvann ettersom havvann fryser til is eller is smelter. Istider er et regelmessig fenomen på ca. 100 000 års varighet, avbrutt av pauser på 10 000 – 14 000 års mellomrom. –Vet du forresten hvor lenge det er siden siste istid?
Arkeologisk vann over hodet
En nøkkel til å oppdage forhistoriske kulturminner i kystnære strøk, er å ta med seg strandlinja på tur i krattskogen opp etter dalsidene, eller å bevege seg under tenkt vann langs tidligere sjøbunn opp til en gammel strand, eller å se for seg at noen en gang har padlet en usynlig skinnkano inn mellom tretoppene i lufta over seg. Dette skyldes landhevinga siden siste istid. Ved ulike strandlinjer over dagens havnivå har kystlandskapet hatt mange ansikt, med steder som i en periode var velegnede tilholdssteder i strandkanten. Andre kulturminner ligger under dagens havnivå, som følge av forlis eller at gammel båtlast har gått over bord. I alle tilfeller er det naturlig å spørre hvor sporene kom fra, og hvor og hvem de skulle fram til. Viktig for å oppdage kulturminner er å se hvor en til ulike tider kunne treffe på mennesker i et landskap. En god mulighet for å treffe folk er på stranda.
Kysten som steinalderlandskap
Den tidligste befolkningen vi har spor av her til lands, fra slutten av siste istid, finner vi blant annet spor av langs strendene. Disse menneskene har trolig tatt seg fram langs kysten i skinnbåter og overvintret i sjøkanten der det var isfritt. Fra tilholdssteder på ytterkysten har de beveget seg innover i landet til reinsfangst ved brekanten av innlandsisen.
Fra steinalder finner vi et stort antall spor av mennesker langs gamle strandlinjer på trøndelagskysten. I lange perioder må ytterkysten ha vært relativt tett befolket. Landhevinga gjør kystlandskapet til en strandlinjekalender. De første lukene i denne kalenderen ligger øverst i terrenget, med senere datoer lavere ned mot våre egne strender.
Sikre tegn på en steinalderlokalitet er spor etter produksjon av steinredskaper. Etter flere tusen år er sporene, som en gang lå åpent i overflata, overgrodd av torv. Under torvlaget kan bakken være strødd med store mengder av slått flint, kvarts og kvartsitt. Det kan også dukke opp rester fra tilsliping av skifergjenstander. Med litt trening er det mulig å finne steinalderlokaliteter uten å grave. Du kan lese landskapet og finne steder mellom knausene som for 3500-11000 år siden må ha vært gode tilholdssteder. Dette kan bestå i å lande en tenkt skinnkano der det en gang kunne være fint å komme i land. Noe av det viktigste du måtte ha i bakhånda for å overleve på kysten i steinalder, var nok kjennskap til steder der du kunne legge ut og lande en båt i all slags vær og vind.
På mange slike steder finner vi slått stein bare i et lite område på ca. 1 m i omkrets, ved en passelig stein eller berghylle der det gikk an å sitte. Kanskje var det slik at gode flintslagere padlet omkring og lette flint. Så gikk noen i land, fant et emne og ga seg til å slå en pilspiss eller et annet redskap. Sporene vi finner flere tusen år senere kan bare være restene av noen minutters aktivitet i forbifarten, før noen kastet et mislykket emne eller tok en god spiss med seg i ei skinnlomme og padlet videre. –Hva tenker en i forbifarten om sporene av seg selv?
På velegnede strandflater ligger omfattende spor av steinredskaper over et større område, sammen med svartjord (matsøppel) og kull under torva. Under torvlaget på ei boflate kan vi finne ildsteder, rester av teltringer og jordhytter, noen meter fra der det måtte være fint å trekke skinnbåtene på land. Sett deg på en passende stein, og du kan ennå sitte ved restene av en teltring eller et bål, synlige som svarte skygger i sanden under torva. Kanskje tenkte noen på å skaffe noe nytt utstyr til båten, om hvorfor det bare er småsei å få for tiden eller om været vil holde seg til i morgen. Som deg, kanskje, med et torvlag og noen tusen år mellom.
Kysthuler og hellere
Godt bevarte spor av mennesker fra forhistorisk tid kan ligge gjemt i huler eller innafor dråpefallet av hellere. En stor del av huler og hellere er dannet av at brenninger har slått mot land i en tidligere periode med høyere havnivå. De fleste hulefunn gjøres derfor langs kysten. Med gode bevaringsforhold kan vi finne ting som er forsvunnet andre steder: Bein, horn, tre og skjell. I tillegg kan vi oppdage at figurer er malt eller risset på bergveggene: Menneskefigurer, dyr og andre motiv. Huler og hellere har vært brukt av fangstfolk, men her er også spor som forteller om husdyrhold: Beinrester av storfe, gris og sau. Ofte er det heller ikke langveis fra slike huler til steder med tidlig gårdsbosetting. I tillegg til spor fra steinbrukende tid, var huler og hellere i bruk i bronsealder og eldre jernalder.
I tillegg til flere tusen år eldre steinaldertufter, kan vi fra yngre jernalder finne små kvadratiske hustufter på ytterkysten. Kanskje var dette fangsthytter for sesongmessig fangst og fiske. På samme tid gikk kysthulene i stor grad ut av bruk. Ulik avstand til dagens havnivå, og hvorvidt det blir funnet spor av steinredskaper, gjør at vi kan skille tuftene fra steinalder og senere perioder. –Har vi noen gang sluttet å bruke materialer og redskaper av stein?
Landskap langs leia
Ei gravrøys er et gravanlegg av opplagt stein. Dette var en vanlig gravform fra første del av metallbrukende tid fram til yngre jernalder. Et stort antall gravrøyser ligger langs kysten. Gravrøysene er ofte plassert på forhøyinger og knausrygger i landskapet. Uvisst om poenget var at røysene skulle synes godt eller ha godt utsyn i landskapet og til sjøs, ligger de ofte i et visuelt forhold til gammel dyrka mark, til ferdselsårer, steder og farvann som folk må ha benyttet. Ofte er det mulig å se fra røys til røys, som silhuetter i landskapet, langsetter kystleia og innover i fjordene. På steder der vi i nyere tid har satt våre egne sjømerker og varslingssystemer langs leia, kan vi også ofte finne ei og anna gravrøys. Utsikt fra grav til grav og fra grav til menneskers rom i landskapet har trolig både hatt mening i praktisk forstand og i mer overført betydning.
Sammen med de naturlige barrierene og begrensningene i kystlandskapet, som også kan leses som et speilbilde av mulighetene som ligger der, gir gravanleggene hint om et forhistorisk landskap med jordbruksbygder, fiskevær, innaskjærs ferdsel langs lei og over eid, og som områdemessige markører i et gryende høvdingsamfunn med kniving mellom ulike maktsentra.
Gravrøysene er som regel runde steinpakninger, ofte med en ytre kant av større stein. De kan også være langstrakte, trekantet, eller rektangulære på form. Røysene er ofte forholdsvis flate, selv om de største anleggene kan ha en diameter på opp til 40-50 m. Gravrøyser flest er av mer beskjeden størrelse. En mulighet er at tilsynelatende beskjedne anlegg opprinnelig kan ha hatt en toppdel som nå er borte, i form av en utvasket jordhaug eller også et byggverk i tre.
Til ulike perioder har røysene rommet skjelettgraver og branngraver. Ei røys kan romme flere begravelser, med generasjoners mellomrom. Hvorfor gjenstander ble lagt sammen med den døde kan ha flere forklaringer. I tillegg til personlige eiendeler og draktdetaljer, kan ei grav inneholde våpen og krigerutrustning, men like gjerne rester av nyttegjenstander, krukker og beholdere. Kanskje skulle tingene følge med til en annen verden. Kanskje ble ting lagt i gravkammeret som offergaver til høyere makter. Kanskje gikk gjeve ting i grava for å gjøre stas på den døde og etterslekta.
I sammenheng med gravanleggene kan vi noen ganger finne oppreiste steiner i ring eller båtform. Det kan være uklart hva slike steinsettinger markerer. Bautasteiner er enkeltstående, oppreiste steinblokker av forskjellig størrelse. Kanskje var dette spesielle gravmarkeringer. Kanskje var dette merkesteiner med en spesiell betydning i landskapet. I tidlig kristen tid kunne en, i tillegg til et system av varslingsvarder, finne oppreiste trekors vendt mot godt trafikkerte eller farlige farvann langs kysten.
Sporene av gårdsbosetting langs kysten er ikke ulike bosettingssporene vi finner innover i landet. Til gårdsbosettingssporene langs kysten hører også naust. Naust fra forhistorisk tid (jernalder) finner vi oftest ved at veggene ennå er synlige som voller over markoverflata. Hvor mange meter det er ned til dagens strandlinje kan fortelle omtrent hvor gamle naustene er, mens lengden på veggvollene kan gi et innblikk i hvor store båter naustene har huset. Naust hørte ikke bare gårdene til. Fra en tid der det ble bygget store langskip med mange roere, er det ikke så rart at vi kan finne naust som kan være opp til 30 m lange.