Arkeologiske spor i utmark

Rikdom kan være mye. Før noe annet, var vi rike på utmark. Mye av ressursgrunnlaget lå i utmarka. Her kunne en ta ut vilt, brensel, tømmer, jernholdig myrmalm, kleber og andre mineraler, drive fiske og sanke bær og andre vekster. Brukstradisjonene i dette landskapet har sine røtter tilbake til steinbrukende fangstsamfunn, fra før utmark ble utmark. Fra de første gårdene ble ryddet i Midt-Norge har bruken av ressursene i utmarka har vært en viktig del av gårdsdrifta. Ofte betydde utmarka mer for gårdene enn korndyrking og åkerbruk.

I jernalder og middelalder fram til svartedauden, og på ny etter den tid, har utnyttelsen av ressursene i utmarka til tider vært intens. Gårdsbosettinga brakte etter hvert med seg en omfattende seterdrift, både innenlands så vel som i fjordene utover kysten, med slått av for på myrer, voller, heier og i bratte lier. Et stort antall mennesker har hatt sitt arbeidssted i utmarka. 

Bergverk

Det finnes en god del mineraler i berggrunnen i Midt-Norge, blant annet kobber, som sammen med tinn må til for å støpe bronse. Fra den perioden vi kaller bronsealder, fra ca. 3800 år siden, har man i Europa drevet utvinning av metall og støpt metallgjenstander. Til tross for en omfattende bergverkshistorie fram mot vår egen tid, kjenner vi ikke til forhistoriske spor av bergverksbrudd etter tinn eller kobber i Norge. Kanskje var forholdene for vanskelige til å drive gruvedrift, eller vi har kanskje ennå ikke funnet sporene vi leter etter. Kanskje var bergverksdrift en fjern tanke i et veltilpasset jeger- og jordbrukssamfunn. Funn av støpeformer tyder likevel på at støping av bronsegjenstander i moderat omfang kan ha foregått her i bronsealder.

Tallrike dagbrudd av kleberstein fra Midt-Norge i forhistorisk tid og middelalder, vitner om en storstilt utvinning og eksport av kleber. Kleberstein er vår mykeste bergart og har svært gode varmeegenskaper. Dette gjorde kleber til et velegnet materiale for mange formål, især som kokekar til bruk over åpen varme. I en lengre periode virker det som om kleberkar fullstendig har utkonkurrert lokal keramikkproduksjon. Om vi fortsatt bygde hus med åpne gruer, hadde kanskje kleberkar fortsatt vært i daglig bruk.

Jernvinne

Hva tenkte trønderne da de fant ut at det var mulig å vinne jern ut av myrene? Fra ca. år 200 f.Kr. og fram til 1700 tallet finner vi omfattende spor etter lokal jernproduksjon i utmarka i Trøndelag. Især i romersk jernalder har produksjonen vært så stor at en betydelig eksport av jern må ha funnet sted. I Meråker regner en med at 500-600 personer arbeidet ved jernvinneanleggene i romertid. Med flere ganger så mange anlegg, finner vi den største konsentrasjonen av jernvinneanlegg i Midtre Gauldal.

To tusen år med jernframstilling deles inn i tre perioder, på grunnlag av produksjon med tre ulike ovnstyper og forskjellige produksjonsmetoder. De første anleggene (ca. 200 f.Kr.-600 e.Kr.) var store anlegg med flere ovner i drift samtidig. Fordi arbeidsstasjonene var organisert i omkrets omkring ovnene, med flere ovner i bruk samtidig på en rekke bortover, kalles disse anleggene rosettanlegg. Disse anleggene ligger i utmarka opp mot dagens tregrense. I en mellomperiode (600 e.Kr.-1400 e.Kr.) ble det vanlig med mindre anlegg med bare en ovn, som kunne drives av 1-2 mann alene. Denne ovnen hadde en annen lufttilførsel og en egen tappekanal for å tappe ovnen for slagg. I den siste perioden ble enda en ny, mindre ovnstype tatt i bruk (Evenstadovnen, 1400 e.Kr.-1700 e.Kr.).

Jernet ble utvunnet fra jernholdig myr. Mange steder i Trøndelag har myra en kraftig rustfarge som følge av jernutfelling. I tillegg til jernholdig myrmalm var det behov for betydelige mengder trevirke til brensel og en vannkilde i nærheten som ikke gikk tørr. Som regel blir jernvinneanlegg funnet i skogsområder ved innsjøer eller bekker. Ovnen, sammen med eventuelle kullgroper i forbindelse med anlegget, ligger oftest ute på en brink eller en avsats i terrenget, med slagg veltet ut over brinken. Selve ovnene, dersom de er synlige, vises som runde og relativt grunne forsenkninger i markoverflata. Stein kan enkelte ganger stikke fram fra torva, fra oppmuringen av ovnene med leirforet stein. Funn av slagg er kanskje den enkleste måten å oppdage et jernframstillingsanlegg. Slagg er et avfallsprodukt av jernutvinningsprosessen. Slagghaugene vises ofte som forhøyninger i forkant av anleggene. Vi finner ofte slagg i et bekkeløp eller et stykke ut i vannet som et anlegg ligger ut mot. Det er mulig å danne seg et bilde av omfanget av jernproduksjonen ut fra størrelsen på slagghaugene.

Av jernet fra ovnene ble det støpt lupper, klumper av jern med en bestemt størrelse og vekt. Luppene var det ferdige produktet av jernutvinninga, som ble fraktet, byttet og eksportert til et sted der de senere ble smidd til nyttegjenstander. Mens jernproduksjonen foregikk i innlandsområdene i Midt-Norge, kunne jernluppene fort ende opp i ei smie på ytterkysten, eller fraktet sjøveien over til andre strender. Jern trengtes til mange ting, til redskaper, til våpen,til nagler og beslag i båtbygging og i andre konstruksjoner.

Kullproduksjon

Et særtrekk ved de tidligste trønderske ovnene var at de ble fyrt med ved og ikke trekull. Veden ble stablet i ovnssjakta slik at den ble omdannet til trekull som del av opptenninga. Slik kunne en spare en arbeidsoperasjon: Det å produsere trekull. Senere ovnstyper ble fyrt med trekull. Da finnes det trolig også kullgroper i nærheten. Trekull var en viktig og etterspurt vare i jernalder og middelalder, både for jernvinne og til smedarbeid. Brenning av kull i kullgroper er den eldste framstillingsmåten vi kjenner til. I nyere tid ble trekull produsert i reismiler.

Tjærebrenning

På myrene i skogsområdene i Trøndelag finner vi et stort antall myrmiler, som er en særegen variant av tjæremiler. Denne produksjonen av tjære, som for det meste daterer seg til middelalder og historisk tid, men med de eldste kjente dateringene tilbake mot vikingtid, foregikk på treplatter i vassfylte groper i myra. Der fikk tjæra renne ned i vannet hvor klumper med ren tjære lett kunne samles opp.

Tømmerhogst

Jernvinne, kullproduksjon, brenning av tjære, båtbygging og bureising trengte trevirke i store mengder. I likhet med tømmer fra andre deler av landet, var skogen i Midt-Norge i seg selv en ettertraktet eksportartikkel. Så lenge en kunne smi økser egnet for hogst, har en trolig også kunne høre lyden av tømmerhogst fra skogteigene.

Fangstanlegg 

Et stort antall groper i umarka knytter seg til fangst snarere enn produksjon. Store systemer med fangstgroper kan ligge i forbindelse med kjente dyretråkk for elg, hjort eller rein. Jakta kunne organiseres som drivfangst inn mot fangstgropene, eller gropene var utformet slik at dyrene selv skulle ta veien mot gropene, falle oppi og bli liggende. Fangstformen var ikke nødvendigvis dyrevennlig. Bruk av fangstgroper er en svært gammel jaktform, i bruk allerede i eldre steinalder fram til slutten av 1800-tallet da gropfangst ble forbudt. Selv om grunneiere fikk pålegg om å fylle igjen fangstanleggene sine, kan en likevel støte på fangstgroper i utmarka. En grunn til at anleggene ikke ble fylt igjen da fangstformen ble avviklet, kan være at dette er forhistoriske anlegg som allerede var ute av bruk og av manns minne.

Fangst i utmarka med groper og snarer har tidvis vært svært omfattende. Med hensyn til bestanden av noen av de mest beskattede dyreartene, som elg, bjørn og ekorn, må svartedauen ha kommet som en redning. Gråverk, vinterpelsen av ekorn, var høyt skattet som pelsverk ved de europeiske middelalderhoffene, nest etter hermelin.

Hulveier

Utmarka var også veien folk for om båtskyss ikke høvde bedre. Gamle stifar ligger der som hulveier, u-formede nedsenkinger i terrenget, trampa til av folk og hest. Ofte har veileia fulgt høydedragene i tørt terreng. En annen metode var å la veien følge vinterveien rett over myrene. For at folk skulle kunne ta seg fram rimelig tørrskodd, kunne veien over myrene bli lagt med kavvel. Trekonstruksjoner fra gamle kavvelbruer kan ennå ligge godt bevart i myra.