Det har aldri vært særlig langt fra ytterkysten til fjellterreng i Midt-Norge. De første menneskene som hadde tilhold her etter siste istid, vandret trolig mellom kyst og fjell. Langs brekantene innover Dovrefjell kan vi i dag finne tangespisser av flint som isen har hatt i forvaring i tusenvis av år. Godt mulig er denne flinten plukket opp i fjæresonen på ytterkysten en gang for 8-10 000 år siden. Noen har laget en pilspiss og tatt den med til fjells på reinsjakt.
Ved vann til fjells
Øverst i dalførene i fjellheimen sør og øst i Sør-Trøndelag finnes funnrike steinalderlandskap, særlig knyttet til vannveier og innsjøer. På nes og eid, på strender i lune viker, ved bekkeoser, innløp og langs loner i stryk har steinbrukende fangstfolk etterlatt spor på liknende vis som i fjæresonen på kysten. Uten den samme tilgangen på flint som på ytterkysten, har mennesker slått spisser og skjæreredskap av kvartsitt og kvarts. Opphold ved vannsystemer i fjellheimen betød nærhet til fisk og til vilt. En annen og kanskje like god forklaring er at dette var steder i landskapet hvor folk gjerne likte å være. Da som nå.
.%20Foto%20Kristian%20Pettersen.JPG)
Der fjell løper ut mot havet
Ettersom innlandsisen trakk seg tilbake mot slutten av siste istid, flyttet flokker med villrein nordover. Om reinen får gjøre som den vil, legger den ut på årlige trekk nordover og sørover, alt etter temperaturforhold og beitemuligheter. Fordi været som regel står på fra vest, og reinen alltid liker å bevege seg mot vinden, bøyer trekkrutene gjerne av mot vest utover kysten. Etter siste istid har flokker med mennesker ventet på reinen langs disse trekkrutene. Når rein får pankk vil den løpe. Da vil den følge høydedragene og sky unna selv den minste hindring i terrenget på en forutsigbar måte. I lang tid har mennesker visst at det er mulig å drive byttedyr dit man vil. Drivfangst av rein mot høvelige stupkanter eller vannspeil, der dyrene lett kan avlives, er en svært gammel jaktform. Et viktig redskap i denne jakta var fjellterrenget i seg selv.
En annen form for drivfangst var å lede rein eller annet storvilt inn mot systemer av bågestøer, fangstgroper eller fangstgraver. Bågestøer er oppmurte stillinger midt i trekkrutene, der en jeger kunne ligge klar med et spyd, pil og bue, eller et skytevåpen. I utmark og fjelldaler, der dyretråkkene gikk over løsmasseområder dekket av skogsbunn, kunne en grave fangstgroper som dyrene falt ned og ble sittende fast i. I fjellterreng med mye blankskurt berg og lite løsmasser, besto systemene i stedet av fangstgraver i tørrmur bak en oppmurt rampe.
Fangstsystemer med fangstgroper eller graver ser ut til å være mest utbredt i innlandet, mens systemer med bågestøer snarere blir funnet i fjellterrenget nærmere kysten i vest. Til forskjell fra fangstgropene, som både ble brukt til fangst av hjort, elg og rein, er bågestøene stort sett beregnet for reinsfangst. Der fjellplatåene løper helt ut til ytterkysten, er det enkelte steder i Sør-Trøndelag mulig å følge slike fangstsystemer fra toppen av fjellmassivene og helt ned i fjæresteinene. Selv om ulike fangstsystemer ligger langs samme trekkrute, kan bruken av de ulike anleggene være adskilt med opp til 10 000 år, fra tidligste steinalder til slutten av 1800-tallet, da fangstformen ble forbudt.
I tillegg til groper og graver eller bågestøer, besto drivfangstanleggene av finurlig plasserte ledegjerder og skremsler for å styre dyrene inn mot fangstinnretningene. Utformingen av ledegjerder og skremsler sto i forhold til om et fangstsystem var beregnet på at dyrene skulle drives fram, eller om et anlegg skulle fungere slik at dyrene selv tok veien mot fangstgropene, falt nedi og ble liggende.
Spor av praktiske muligheter
Fjellets kulturminner går ned til sjøen og henger også sammen med bruken av skog og utmark. En viktig del av disse kulturminnene er verken noe menneskeskapt eller del av terrenget i fjellet, men ligger i dyrenes instinkter og behov for å lage seg trekkruter. Det er landskapets praktiske muligheter vi kan lese i sporene vi finner, på tvers av våre områdemessige inndelinger av virkeligheten.