Arkeologi på dyrka mark i Sør-Trøndelag

Gode ideer er ofte gamle som mose på stein. Jordbruk er en steinalderoppfinnelse. Der en hadde gått og sett verden som jaktterreng, fiskeplasser og sankesteder, begynte en for ca 5-6000 år siden også å lete etter beitemark og dyrkingsområder.

Det første jordbruket satte i gang en fullstendig transformering av landskapet på kysten og i innlandet, som ennå preger Midt-Norge: Beiteland og åpne flater med dyrka mark. De første rydningene ble lagt til utvalgte steder med selvdrenert grunn. I mangel på egnede redskaper til omfattende tømmerhogst, svidde man trolig av skogen. Senere er også mer resursskrevende områder dyrket opp i et sammenhengende landskap av dyrka mark. 

Dyrka mark kan romme opp til 6000 år med spor av mennesker. En stor del av disse sporene er avtrykk og nedgravinger som i dag ligger skjult under matjorda. De mest framtredende sporene på dyrka mark er gravhaugene. Gravhauger skulle vises på lang vei og i lang tid.

 Gravhaugene langs jordene

Gravhauger er gravmarkeringer av steinblandet jord. Som regel er dette runde eller avlange hauger. I jernalder fram til kristen tid er dette de vanligste gravminnene vi kjenner til. Likevel var det kanskje bare en del av befolkningen som ble gravlagt på denne måten. Gravhaugene lå gjerne på gammel dyrka mark eller løsmasseflater i høvelig nærhet til forhistorisk bebyggelse og ferdselsveier gjennom landskapet. Haugene ble ofte lagt ut mot brinker, på bakketopper eller mindre forhøyinger for at anleggene skulle synes og virke større. Mens gravrøyser til sammenlikning er ganske flate, har gravhauger gjerne et større høydemål i forhold til diameter. Kanskje måtte haugene være høyere enn røysene fordi de ble bygd på flatmark, mens røyser lot seg plassere på høyereliggende knauser omkring dyrkingsflatene. 

Mot slutten av jernalder ble det mer vanlig at gravhaugene rommet ubrente skjelettgraver og ikke branngraver. Den døde ble kunne bli lagt i et hellekammer sammen med gravgods. Hellekista kunne bygges direkte på markoverflata eller er gravd ned under bakkenivå. Rundt gravkammeret ligger gjerne en steinpakning, dekket av en jordhaug. Det hender også at begravelsen er plassert på toppen av ei eldre gravrøys. Kanskje var dette for å føye nye begravelser sammen med tradisjoner omkring flere hundre år eldre gravminner, eller det er gjort for at haugen skulle bli så høy som mulig. Det finnes eksempel på at en gravhaug kan bestå av tre ”etasjer” med begravelser over hverandre. Når jord ble spadd opp i haug over et gravkammer, var det enkleste å spa opp jorda omkring haugen. Resultatet ble ei nedsenket fotgrøft i omkrets av gravhaugen. Grøfta gjør i tillegg at haugen virker høyere.  

I likhet med gravrøysene fra tidligere perioder, var gravhaugene utsatt for plyndring. Til forskjell fra å plyndre ei røys, der jobbeskrivelsen var å lempe vekk stein til en kom til lokket av ei hellekiste, måtte en ty til spade på gravhaugene. Blant alvorlige forbrytelser som nevnes i de eldste lovtekstene våre, er et forbud mot å grave i annen manns jord. Trolig lå det mer bak dette enn bare et ønske om at gamle graver skulle få ligge i fred. Det å kunne peke ut over et jorde med hauger der slekt og land bokstavelig talt lå i lag, må ha vært et slående symbol på eiendomsrett og hevd på en gård. Kanskje var gravplyndring også ”eiendomssvindel”.

 Ut over personlige eiendeler og draktdetaljer, besto gravgodset ofte av nyttegjenstander, som spinnehjul, fyrtøy (ildstål), eller hvorfor ikke en båt? En mulighet var å legge den døde i en båt snarere enn i en hellekiste. Likevel var de best utstyrte haugene fra slutten av yngre jernalder, der spesialbygde langskip var lastet med en hel husholdning av utstyr, husdyr og en full beholdning av våpen, neppe bare et forsøk på å innrette seg praktisk i etterlivet.

 Sporene av jordbruksbosetting

 Beinfunn av husdyr indikerer at husdyrhold trolig var den første formen for jordbruk i Midt-Norge i yngre steinalder. Myrprøver med bevart blomsterstøv fra slutten av steinalder har her og der store mengder med pollen fra korn. Det må bety at det ble drevet åkerbruk og dyrket korn. Bestemte typer gjenstander og motivvalg på helleristninger viser i tillegg at folk i Trøndelag har hatt kontakt med jordbrukssamfunn i Sør-Skandinavia. Vi kjenner til stadig flere hustufter fra steinbrukende tid, i form av runde, rektangulære eller hesteskoformede voller. Dette var trolig veggfundamenter for lette trekonstruksjoner trukket med skinn. Fordi det første jordbruket trolig var nomadisk husdyrhold sammen med jakt, kan det være vanskelig å skille ut dette som gårdsbosetting og ikke fangsthytter.

Først ved overgangen til metallbrukende tid finner vi omfattende spor etter gårdsbosetting. En grunn kan være et bosettingsmønster som til å begynne med var nomadisk, men som etter hvert ble bofast som følge av spesialisert åkerjordbruk. En annen grunn er at tilgang til metallredskaper ga mulighet for en byggeskikk med oppreist tømmer i takbærende konstruksjoner. Disse konstruksjonene har satt spor som vi kan finne i dag.

Stolpehus er langstrakte gårdsbygninger der taket ble holdt oppe av frittstående oppreiste takstolper, i stedet for at taket ble båret av veggene. En av grunnene til at husene kunne bli svært lange, var at folk og husdyr bodde i under samme tak, i hver sin del av bygningen. Restene av stolpehus finner vi når vi fjerner matjorda på et jorde slik at alle menneskeskapte forstyrrelser i undergrunnen kommer til syne. Der det en gang har stått en stolpe, finner vi i dag et stolpehull. Et stolpehull er en søyle med matjord ned i undergrunnsmassene. Et stolpehull oppstår når en stolpe har rånet, brent ned eller er fjernet og hullet fylles med matjord. Når vi finner rekker med stolpehull omgitt av mindre stolpehull, har vi funnet restene av et hus fra metallbrukende tid. Mellom stolpehullene kan vi finne restene av oppmurte ildsteder som avlange steinsettinger med trekull langs husets midtakse. Fordi fjøs og boenhet gjerne lå under samme tak, ligger ildstedene ofte bare i en del av huset.

Vi skiller stolpehus ut fra hvordan de takbærende stolpene er plassert, med andre ord, hvordan taket må ha vært konstruert. De tidligste stolpehusene fra overgangen mellom steinalder og bronsealder, var toskipa hus. Det betyr at taket ble båret av en stolperekke i husets lengdeakse. Huset får da to langstrakte ”skip”, på hver side av stolperekka. Noen toskipa hus dateres også til slutten av jernalderen. Utover i bronsealderen og i jernalder ble stoplehus bygd som treskipa hus. Det betyr at taket ble båret av stolpepar i to parallelle stolperekker. De parvis plasserte stolpene gir tre ”skip” i lengderetningen. Treskipa hus kan bygges bredere, og dermed større, enn toskipa hus.

Veggene i et stolpehus kunne bestå av lette trekonstruksjoner med leirklining, eller kunne også bestå av opplagte jordvoller inn mot en oppreist trevegg eller tørrmur. Av og til er hus fra forhistorisk tid ennå synlige over markoverflata som to parallelle langstrakte voller, eller som en voll i hesteskoform.

I passe avstand fra stolpehus, eller i nærheten av annen bebyggelse eller aktivitetsområder, finner vi gjerne kokegroper. Dette er gravde hull i bakken, fylt med bålrester og skjørbrent stein. Kokegropene var det nærmeste mennesker i forhistoria kom en kjøkkenkomfyr. Ei grop med oppvarmet stein er utmerket til å ovnsbake mat i. Husk bare å pakke maten i bløtlagte blader, bark eller skinn, og dekk gropa med torv til maten er ferdig stekt.

Gårdsbebyggelse fra vår egen tid, bakover i middelalder til forhistorisk tid, ligger ofte på gårdshauger. Dette er rett og slett haugen av matavfall, søppel og gjødsel som har samlet seg opp på et gårdstun opp gjennom tida. Graver en seg ned i gårdshaugene, kan en finne spor helt tilbake til jernalder og bronsealder. Dette forteller oss at mange av gårdene som er i drift i dag er svært gamle, og at menneskene som ligger gravlagt i forhistoriske gravanlegg i nærheten trolig også kan ha bodd på det samme gårdstunet. Du kan også komme over gravanlegg og forhøyinger i markoverflata i skogsområder, på ødegårder der ingen har bodd i manns minne.

Ikke alle steinrøyser er gravrøyser, selv om det er stein som tydelig er lagt opp av folk. Noen røyser er åkerrydninger, og noen rydninger er svært gamle. I det eldste jordbruket var det en god idé å samle rydningsstein på selve åkeren, som soloppvarmede varmemagasin mellom det som ble dyrket. Etter hvert som åkerbruket ble mer intensivt utover i jernalder og middelalder, dyrkes det på hele flata, og rydningsstein havnet på åkerholmer, langs åkerkanten eller på nærmeste knaus. Rydningsrøyser kan ofte vær plassert på samme vis som gamle gravrøyser. Av og til kan ei gravrøys ligge skjult under rydningsstein, fordi man i senere tid har lagt rydningsstein på toppen av forhistoriske gravanlegg.

I gammel åkermark finner vi åkerreiner. Dette er voller av matjord som bygger seg opp over tid i ytterkantene av et åkerstykke ettersom jorda pløyes. I skrånende terreng fører jordsig i tillegg til at meterstykke reiner dannes nedover bakkehellingene. Rydningsstein og åkerreiner kan ligge i tett skog, eller på andre steder der det ikke er åkerdrift i dag. Dette er fossil åkermark, steder som en gang har vært oppdyrket, i nærheten av gammel gårdsbebyggelse. Et annet tegn på fossil åkermark kan være sammensetningen av planter og trær som vokser i området. Gammel dyrka mark gir spesielle vekstvilkår, som vil prege vegetasjonen på et slikt område i lang tid framover. Planteliv og det økologiske miljøet som jordbruket førte med seg, er i seg selv et kulturminne fra dyrka mark.