Landskapet i Sør-Trøndelag fylke er et fyrverkeri av mangfold og variasjon. I øst og sør dominerer høyfjell og vidder landskapet. I vest ligger en lang, oppstykket og kupert kystlinje. Utenfor ligger store og små øyer med avslepne svaberg som danner en flott skjærgård fra Hemne i sør til Osen i nord. Den mektige Trondheimsfjorden strekker sin arm innover i landet deler nærmest fylket i to. Og mellom fjellheimen i øst og kysten i vest ligger store strekninger med daler og flatland hvor skog og jordbruk preger landskapsbildet.
Fra kyst og fjord gjennom sentrale jordbruksbygder til daler og fjell har menneskene gjennom tusener av år satt sine spor etter seg i landskapet. Menneskene har tilpasset seg variasjonene i ressursgrunnlaget, og fylket kan skilte med et mangfold av kulturminner, kulturmiljøer og kulturlandskap som gjenspeiler det varierte naturgrunnlaget. Hos fangstmannen på Frøya i gammel tid, via fiskerbonden på Hitra til breibygdas storgårder i Melhus og innlandets store utmarksområder finnes forskjellige mønstre for bosetning og næringsliv.
Kulturminner - de menneskeskapte sporene i landskapet
Kulturminner er alle spor kvinner, menn og barn til enhver tid har etterlatt seg og fremdeles etterlater seg i landskapet. Kulturminnene gir landskapet en historisk og menneskelig dimensjon som bidrar sterkt til opplevelsen. Restene som ligger igjen er fortellende fragmenter av en fortidig virkelighet. Sporene forteller historiske bruddstykker om liv og virke fra de første menneskene kom til landet etter istiden til dagens flerkulturelle samfunn og levemåte. 
Kulturminner er alt fra den minste lille pilespiss på en gammel boplass fra steinalderen, gravrøyser og –hauger delvis skjult av trær og busker, gammetufter etter reinnomadene i innlandet, bygninger, maskiner og teknisk utstyr som står igjen etter gruvedrift og mineralutvinning til bilen du leverte til opphugging i går. Kulturminner er alt fra kaffekoppen på bordet til kafeen på hjørnet, fra mormors symaskin til tekstilindustriens byggverk.
Kulturminner – kilde til kunnskap og opplevelse
Kulturminner er det fysiske rammeverket rundt levde liv. For noen er kulturminnene kontakt med egne røtter eller opplevelser tidligere i livet; kulturminnenes nostalgiske kvalitet. For andre forteller kulturminnene om noe fremmed, de er en kilde til nye opplevelser og ny erkjennelse; kulturminnenes eksotiske kvalitet. For de aller fleste har opplevelsen av kulturminnene et sterkt eksotisk element. Fortiden er annerledeslandet, det underlige og fremmede, veldig forskjellig fra vår egen virkelighet.
Noen kulturminner er enkle å forstå, andre trenger forklaring. Noen kan være vanskelige å få øye på, andre kan vekke undring, irritasjon og sinne. Kulturminner kan være skjulte, svake og nesten utviskede spor i landskapet. De kan være ruiner, falleferdige bygninger og bygninger som stadig er i bruk. Kulturminner er også etterlatt maskineri og teknisk utstyr, solide konstruksjoner eller miljøgifter og rester etter tung industri. Bak de fysiske sporene er historiene om menneskene og deres liv og virke til hverdags og til fest.
Huset på den gamle husmannsplassen står i ferd med å rase sammen. Det ser mer ut som en samling av planker og stokker der det langsomt legges i ruiner som resultat av naturens gang og tidens tann. Utenfor ligger glasskår fra ødelagte vinduer og spiker som en gang holdt veggene sammen og taket på plass. Inne i den lille stua står grua i hjørnet, en morken liten seng står i knestående langs langveggen og en kopp uten hank ligger på gulvet. Ikke langt unna ligger resultatet av årelangt slit i form av steinrøyser fra ryddinga av en liten jordflekk til dyrking av poteter og korn. Nok til å brødfø en familie? En gravrøys fra jernalderen er synlig i landskapet som en overgrodd forhøyning like ved innmarka på hovedgården litt lenger ned i dalen. Oppe på de tørre furumoene mot høyfjellet ligger rekker med fangstgroper fra vikingtida. En gang deler av liv og røre. I dag fortellende fragmenter om mennesker og menneskeskjebner. Alt henger sammen og danner fortellende helheter. Uten kunnskap blir sporene i landskapet ofte uleselige. De fremstår i et annet lys og i en annen dimensjon når historien bak dem er kjent.
Kulturminner – det fysiske rameverket rundt levde liv
Kulturminner og kulturmiljøer er viktige kilder til kunnskap om den historiske utviklingen av våre fysiske omgivelser og menneskenes forhold til hverandre og naturen. De store strukturene i landskapet, som nettverket av jernframstillingsanlegg i de indre delene av Sør-Trøndelag og restene etter store gårdsanlegg i de rike jordbruksbygdene, trekker opp de store linjene. De forteller historier om virksomhet, om produksjon og omfang, maktkamp, samfunnsdannelse og samfunnsendring. Mindre strukturer som traktor og traktorvogner, boreutstyr, rester av smie, verksted eller brakker etter den siste gruvedrifta viser detaljer av virksomhetene. Mellom de store og mindre strukturene ligger de små detaljene. Disse forteller om menneskenes daglige gjøremål og handlinger på plassen opp gjennom århundrene. Restene av feller, bein, redskap, husgeråd, skår av keramikk og glass, skosåler, rustne spiker og hermetikkbokser forteller de enkeltstående historiene tilknyttet individuelle og unike hendelser.
Kulturminner – evig eies kun det tapte?
De fleste sporene etter menneskene som levde før oss vil langsomt men sikkert forfalle og viskes bort for til slutt å forsvinne. Naturen tar sitt land tilbake. 
Dette er naturlige prosesser det er vanskelig å gjøre noe med. Vi har sporene fra fortiden til låns en kort tid. De eksisterer ikke i et evighetsperspektiv. Å drive med vern og forvaltning av kulturminner betyr derfor i realiteten å prøve å forsinke og begrense tempoet i den naturlige nedbrytningen.
Men kulturminnene er også utsatt for menneskenes nedbrytende krefter. Samfunnet er i stadig endring, og har vært det siden tidenes morgen. I dag er presset på arealer og ressurser større enn tidligere og dagens press og utnyttelse av landskapet er den viktigste årsaken til tap av kulturminner. Det som fjernes, vil for alltid være borte. For å berøve kulturminnene som står i ferd med å fjernes deres kunnskapsverdi, utføres faglige arkeologiske utgravninger. Metoden i seg selv medfører tap av kulturminnene med håp om at tapet kan tilføre oss ny kunnskap.
Vi kan ikke ta vare på alle kulturminner, verken fra fortiden eller samtiden. Men vi må prøve å ta vare på et representativt utvalg av sporene etter menneskene før oss. Slik kan vi også få forståelse for fortiden i våre omgivelser. Vi må se på kulturminnene som en ressurs, ikke som et hinder for samfunns- og næringsutvikling. Det gamle og det nye kan gå hånd i hånd slik at det som ble skapt for lenge siden og det som skapes i dag kan bli verdifulle elementer i kulturmiljøet i framtiden. Det er viktig at vi ikke bidrar til å øke de naturlige nedbrytningsprosessene og ikke fører til at kulturminner forsvinner i vanvare. I stedet kan vi gjennom vår adferd bidra til at kulturminnene kan fortsette å være en kilde til opplevelse og kunnskap. Slik kan kommende generasjoner få like store opplevelser som oss i møtet mellom fortid og nåtid.