Freda hus og anlegg

I henhold til Lov om kulturminner (kulturminneloven) har Sør-Trøndelag fylkeskommune ansvaret for å ivareta de samlede verneinteressene knyttet til kulturminner i plan- og utbyggingssaker. Videre behandler fylkeskommunen saker som gjelder private og kommunale fredede hus.

I Sør-Trøndelag er det drøyt 300 vedtaksfredete bygninger, fordelt på om lag 120 eiendommer.

Det er en sterk hovedvekt på anlegg reist mellom 1800 og 1850. Selv om den geografiske spredningen er bedret de siste tiårene, er det fremdeles et stykke igjen før hele fylket er tilstrekkelig representert. Dal- og fjellbygdene er særlig godt representert, dels også Trondheim, noe som gjenspeiles i de tidligste fredningssakene. Kyst- og fjordbygdene er fremdeles underrepresentert.

Våningshuset er dominerende som bygningstype, som på Gjesvål i Orkdal og Bekkastugu i Oppdal. Godt ivaretatt er også stabbur og driftsbygninger tilknyttet gårdsanlegg, slik vi finner dem på Gravaune i Oppdal og Reinholdgården på Røros. Det er færre småhus, som tørkehus, smier og utløer, som er fredet, det samme gjelder for naust og sjøboder. Fredningslista inneholder en del skysstasjoner, institusjonsbygninger og bygårder, men når det gjelder bygårder i Trondheim, mangler uthus tilknyttet disse i stor grad. Kulturminner fra Trondheims sjøfarts- og handelshistorie er heller ikke godt representert.

De første fredningene i fylket ble vedtatt i 1923. Disse omfattet særlig gårdsanlegg i dal- og fjellkommunene, gjerne synlig fra allfarvei. Enkelte bygårdsanlegg på Røros og lystgårder i Trondheim ble også fredet, som den såkalte Sohlbergrekka på Røros og Leangen gård i Trondheim. Først i 1927 ble det gjennomført fredninger innenfor grensene til det daværende Trondheim, blant annet flere av byens tidlige sosiale institusjoner og militære bygninger. Blant de som ble fredet var Det gamle fattighuset og Skansevakten. Den siste store fredningsperioden kom i 1940, med et trettitalls anlegg på Røros, deriblant en uthusrekke mot Musveta og flere eiendommer i Sleggveien. I 1941 ble det også fredet noen bygninger i Trondheim.

Etter de store fredningsbolkene mellom 1923 og 1941 var det kun mindre suppleringer av vedtaksfredninger i Sør-Trøndelag før kulturminneloven trådte i kraft i 1979. I 1967 ble seteranlegget Vålåskaret i Meldal fredet, som et av de første i sitt slag i landet. Industriminner var og er heller ikke særlig godt representert, men i 1959 ble smeltehytta til Kvikne kobberverk i Nåverdalen i Rennebu fredet, som det første teknisk-industrielle kulturminnet i landet.

Kysten var i liten grad representert på fredningslista de første tiårene. Først i 1974 kom kystkulturen inn, med fredningen av Vallersund Handelssted. Kombinasjonsbrukene langs kysten kom med først i 1998, da Heia på Titran ble fredet. Først på 1990-tallet ble noen Trondheimsanlegg fredet, som murgårdene i Arkitekt Christies gate 4b og c, men fremdeles er bygninger fra 1900-tallet svakt representert.

I tillegg til de vedtaksfredede kulturminnene er det et 50-talls listeførte kirker, som Tydal, Roan Malvik og Buvik kirker, samt et titalls kulturminner som er fredet etter forskrift, som Persaunet leir i Trondheim.

Siden slutten av 1990-tallet har det pågått et omfattende arbeid for å frede statlige eiendommer, gjennom prosjektet Statens kulturhistoriske eiendommer. Alle statlige sektorer har ansvar for å kartlegge eiendomsmasse og vurdere verneverdi. Glåmos stasjon, Øvre og Nedre Leirfoss, Kjeungskjær fyr, Tarva fort og signalstasjon er blant de kulturminnene som har blitt vurdert å ha nasjonal verdi. De fleste av disse kulturminnene har Riksantikvaren ansvaret for.

Lurer du på hvilke bygg og anlegg som er fredet i din kommune? Her kan du finne ut hvilke.