Rissa kommune

Munningen av Trondheimsfjorden har hatt militær-strategisk betydning langt tilbake i tid. Noe klisjeaktig hevdes det at den som kontrollerer fjordmunningen, sitter med nøkkelen til Trøndelag. Rissa er en av tre kommuner som kranser fjordkjeften og som kan skilte med en spennende og variert forsvarshistorie.

Sagaene beskriver bruk av ildveter for varsling om ufred og fiender langs kysten. Vetene bestod av trestokker reist i kjegleform til en høyde av 2-4 m. Ved ufred ble vetene antent og dannet en kjede med ildsignal som kunne spre seg raskere enn en angripende flåte med skip. I Rissa oppgir kildene at det var veter på Brettingsfjellet, Blåheia, Vættan ved Øverskott i Stadsbygda og på Vålheia ved Rørvik. Fra kysten kom varslet til Rissa fra Garten i Ørland eller Vetaliheia i Agdenes. Deretter kunne ildsignalet spres videre gjennom Rissa til veteplassene innover Trondheimsfjorden. Vetene i Rissa ble sist bemannet under Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet.

I perioden 1809-1814 ble vetene avløst av den optiske telegrafen. Telegrafapparatet bestod av ei mast utstyrt med 6 store treplater som kunne stilles i ulike posisjoner via et snorsystem. Hver posisjon tilsvarte en tallkode som ble lest av fra ei kodebok. Mest fryktet var nok signal nr. 4: "Skibene, som sees, ere fiendtlige." For å se meldingene mellom telegrafstasjonene ble det brukt kikkert. Den nordenfjeldske telegraflinja gikk fra Trondheim til Kristiansund og bestod av 42 telegrafstasjoner. Fra Flakk på Byneset ble det sendt meldinger over fjorden til Kriken ved Vemundstad i Rissa. Her arbeidet Peder Eriksen som losjerte på gården Storaunet i Stadsbygda. Ifølge Kristoffer Rein stod Peder oppført i kirkeboka som "bestyrer af Vemundstad telegraf" da han døde i 1811. I Rissa var det også telegrafstasjoner på Slakkberget og på Storneset ved Brødreskift. Fra Storneset ble det telegrafert meldinger over fjorden til Nålneset ved Lensvika i Agdenes. Herfra gikk signalet videre ut fjorden og sørover til Kristiansund. Organiseringen av kystvernet i Stadsbygda ble ledet av presten Hans Nicolai Rønne som hadde militær utdanning og grad. Telegrafinspektør for linja var Toll- og kryssbetjent Schindell på Kibnebnesset i Lensvik.

Fra nyere tid er forsvarshistorien i Rissa knyttet til fortene Brettingen og Hysnes som var en del av Agdenes befestninger 1897-1998. Fortene inngikk i forsvarsoppbyggingen før 1905, og ble bygd for å hindre fienden i å trenge inn Trondheimsleden og videre inn til Trondheim.

I den nasjonale kulturminnedatabasen Askeladden er det pr. mars 2011 registrert 534 kulturminner i Rissa fordelt på 259 lokaliteter. 222 av disse er automatisk fredet. At et kulturminne er automatisk fredet betyr at det er eldre enn 1537. I hovesak omfatter dette gravminner i form av hauger eller røyser. Hele 216 oppføringer har "Uavklart" som vernestatus, som betyr at det er knyttet usikkerhet til om kulturminnet er automatisk fredet eller ikke. En del av bygningsmassen på Brettingen og Hysnes fort er forskriftsfredet, mens Rein, Stadsbygd og Rissa kirkested er listeførte kirker. Stadsbygd prestegård og Tåkeklokka på Rødbergneset er vedtaksfredet av Riksantikvaren. Vi finner også enkelte kulturminner som ikke er fredet men som forteller mye om vår nære historie og har stor betydning i lokalmiljøet, blant annet isdammen og bautaen på Refsnes.

De mange gravminnene i Rissa er plassert på utstikkende nes eller høydedrag ut mot leia langs fjorden. Vi finner dem blant annet på Rødbergneset, ved Kvithyll, på Uddu, Galgneset, Hysnes, Brettingsneset, Baksteinneset i Fevåg og på Refsnes. De fleste er rundrøyser oppbygd av stein og kan trolig dateres til jernalderen (500 f.Kr – 1000 e.Kr). Forhøyningene i landskapet ble utnyttet og brukt som forsterker for at gravene skulle være synlige på lang avstand. Gravrøysene skulle bli sett av forbipasserende sjøfarere og av de dødes slektninger. Mange gravminner er i dag fjernet, og de gamle gravplassene ligger i landskapet uten synlige spor over bakken. Men flere steder ligger restene etter de gamle gravene tilbake, skjult under markoverflata.

I løpet av jernalderen ble det vanlig å reise bautasteiner som minne over døde personer eller som markering på eller i nærheten av graver. Bautasteinene ble som regel plassert nær ferdselsårene; ved veifar eller langs leia ved kysten. I enkelte tilfeller er runer, som forteller at steinen er reist til minne om en bestemt person, risset inn på steinene. Rissa er den kommunen i fylket med flest bautasteiner. På Hårberg ved Hasselvika stod en bauta med innrissede runer: UTAR RAISTI STAIN AFTIR AURN FAUDUR SIN - Ottar reiste stein etter Ørn, sin far. Steinen er datert til 900-tallet eller vikingtid. Ved gravplassen på Hassel øvre og på Finnkarihaugen i Fevåg står en bautastein, og på bruket Kriken under Hårberg skal det ha stått en bauta. Bautasteiner av nyere dato finner vi på Refsnes, til minne om menn fra Stjørna som deltok i Napoleonskrigen 1801-14, og på Nordgjerdshaugen i Fevåg hvor det i 1915 ble reist stein over menn fra Infanteriregiment nr. 12 som var på nøytralitetsvakt under 1. verdenskrig.

Myrer og våtmarksområder har gjennom hele forhistorien hatt en tiltrekningskraft på menneskene. Slike områder ble ansett som hellige steder hvor folk la ned offer. Opp gjennom årene er det på gården Bakketun av Kråknes funnet flere flintøkser fra yngre steinalder. Øksene er funnet ytterst på en brink under oppdyrking og pløying av ei myr ovenfor Kvithyllverftet. Vi tror at gjenstandene ble ofret til en guddom for å blidgjøre denne og slik sikre en god avling. Her kan du lese mer om øksefunnene fra Bakketun.

Spor etter den eldste bosettingen i Rissa kjenner vi blant annet fra Djupskarmoen i Fevåg. Her ligger et stort boplassområde fra eldre steinalder, ca. 6500-4500 før Kristi fødsel. Boplassene på Djupskarmoen er skiltet og ligger langs kulturminneløypa i Fevåg.

Fiske og sjødrift var en viktig næringsvei i Rissa. Foruten Lofotfisket, som mange kjenner fra Johan Bojers ramsalte skildringer i "Den siste viking", fikk det lokale sildefisket i Stjørnfjorden stor betydning for utviklingen av tettstedene Fevåg og Råkvåg utover 1600-tallet. Dagens kilenotfiske etter laks kan skilte med tradisjoner tilbake til middelalderen, da fangsten foregikk med laksevorper. En vaktmann satt da i et høyt trestativ og stengte åpningen når laksen gikk inn i nota. De gamle vorpeplassene fra Hasselvika og Refsnes er dokumentert i middelalderkilder. Du kan lese mer om vorpefisket på denne nettsida under Refsnes.

På www.kulturminnesok.no finner du kartfesting av registrerte kulturminner. Dessverre er det ikke unike beskrivelser av hver enkelt lokalitet, men du kan i alle fall se hvor det er gjort registreringer.

Vil du vite mer? Informasjon om fiske, sjødrift og båtbygging i Rissa finner du på sidene til Museet Kystens Arv i Stadsbygda.