Ørland kommune

Med hensyn til topografi og landskap er Ørlandet en utypisk kommune i midt-Norsk sammenheng. Fra bergmassivet som danner grensen mot Bjugn kommune i nord og øst er det meste av Ørlandet så å si helt flatt jordbruksland, bare avbrutt av den enkeltstående bergknausen Lerberen samt bergformasjoner på Garten. De to øyene Storfosna og Kråkvåg, utenfor selve Ørlandet, er også berglendte med striper av myr og dyrket mark innimellom. Fra Hovdetåa i sør, via Hårberg, Ryggen og til Opphaug i nordøst danner en forekomst av lettdrenerte grusmasser et svakt høydedrag i det flate landskapet.

Langs denne landskapsformasjonen ligger mange registrerte kulturminner. De fleste er gravminner fra jernalderen. En av disse er Viklemshaugen som ligger like ved Ørland kirke, og som med sin diameter på drøyt 50 meter faktisk er den største kjente gravhaugen i Sør-Trøndelag.

Nesten like store gravminner finnes på Opphaug og på Uthaug. Forekomsten av flere slike storhauger innenfor et relativt lite geografiske område viser at Ørlandet må ha vært et viktig sted i vikingtida, trolig også i de forutgående århundrene av jernalderen. Her har det sikkert sittet mektige høvdinger. Kanskje benyttet de den strategiske plasseringen ved innløpet av Trondheimsfjorden til å kontrollere ferdselen langs leia? Kanskje bygdeborgen på Borgklinten også var et ledd i kontrollen?

En lang rekke mindre prangende gravminner, sammen med mange jordfunn gjort i tidens løp, viser at det tidlig må ha vært en betydelig befolkning på Ørlandet. I tillegg har vi de mange fortidsminnene som Gerhard Schøning beskrev under sin reise i området i 1774 og som nå er borte. Jorddyrking, vegbygging og andre moderne tiltak har fjernet de synlige sporene etter dem på markoverflaten. Men under markoverflata kan rester av mange av dem fremdeles ligge bevart. Arkeologiske undersøkelser de siste 10 – 15 åra har samtidig brakt for dagen omfattende spor etter forhistorisk bosetting i form av hustomter, kokegroper, gjerder og graver. Slike funn er gjort både på Hovde, Viklem, Hårberg, i Røstadhaugan og ved Austrått.

På grunn av landhevingen har det meste av Ørlandet trolig kun vært tørt, beboelig land i de siste par tusen år. Undersøkelser av gamle strandlinjer foretatt i området forteller at jordbruksbosettingen i kommunen mest sannsynlig ble etablert en gang i eldre jernalder, det vil si i løpet av perioden ca 500 f. Kr til ca 600 e. Kr. Dateringer fra Vitenskapsmuseets utgraving av et gårdsanlegg på Reksterberg ved Hovde viser at denne gården først ble tatt i bruk en gang omkring Kristi fødsel.

Etter at kristendommen ble innført i landet på 1000-tallet, fortsatte bosettingen å blomstre. Det ble innført forbud mot å gravlegge mennesker i haug og røys, og slike arkeologiske spor etter menneskene i landskapet ble færre. Det er imidlertid gjort skjelettfunn både på Hårberg og Vik som kan tolkes som tidlige kristne begravelser. Det står ingen kirker på disse gårdene i dag, og det finnes heller ingen skriftlige kilder om slike. Kanskje stod det private kirker eller kapeller her, og gravplassene ble brukt av de som bodde på gårdene?

Selv om den egentlige bosettingen på Ørlandet trolig ikke er eldre enn fra jernalderen, finnes det likevel spor fra tidligere tider. På Garten ligger en boplass med synlige tufter fra steinalderen. Vi har ingen dateringer herfra, men ut fra høyden over havet antar vi at boplassen var i bruk for 6 - 7000 år siden. Du kan lese mer om denne boplassen under kapittelet om skjøtsel i kommunen. På Kråkvåg er det også gjort steinalderfunn fra mennesker som levde av fangst og fiske og hadde sitt tilhold i øyriket utenfor Trondheimsfjorden.