Melhus kommune

Den gamle gårdsbebyggelsen i Melhus kommune ligger på hver side av elva Gaula, på grus- og sandmasser avsatt av istidens breelv eller senere avsetninger fra elva. Kommunen er også preget av store utmarksområder med viktige ressurser som myrmalm, tjære og kull og mye jaktbart vilt. Gravfeltet ved Hølonda kirke og den mulige bygdeborgen på Stenset vitner om at det finnes gamle bygder i det som i dag anses å være litt perifere strøk av kommunen.

Vi har ingen konkrete bevis i det arkeologiske utgravingsmaterialet om bosetning i steinalderen i Melhus. Men med de gunstige geologiske forutsetningene må Melhuslandskapet ha vært attraktivt som bosetningsområde allerede fra innføringen av det tidligste jordbruket i yngre steinalder.

I den nasjonale kulturminnedatabasen Askeladden er det pr i dag registrert 706 kulturminner fra Melhus kommune. 327 av disse er automatisk fredete kulturminner (fornminner) etter kulturminneloven, det vil si spor etter menneskelig virksomhet eldre enn 1537. Mesteparten av fornminnene er gravhauger, helleristninger, hulveger og kullgroper i tillegg til store flater med bosetningsspor under dyrkamark sånn som på Skjerdingstadplatået/Storhaugen.

Det er også registrert 53 fornminner som er fjernet og tapt. Mesteparten av disse er bosetningsspor og graver som er arkeologisk undersøkt og utgravd i forbindelse med bygging av ny E6 og industriområder på Søberg. I alt 187 kulturminner har vernestatus "Uavklart", som betyr at det er knyttet usikkerhet til om kulturminnet er automatisk fredet eller ikke. Tjæremilene i myr, som finnes i tusentall i vårt fylke, er typisk for denne kategorien. Tjærebrenning i myrmiler var en teknikk som i hvert fall ble brukt fra vikingtid helt opp til 1940-tallet. Du kan lese mer om tjærebrenning i myr under Gode historier – Trespade i myra i Melhus. De resterende kulturminnene i kommunen er fredete bygninger, teknisk industrielle kulturminner, andre typer kulturminner (først og fremst reismiler) og kirkebygg fra nyere tid. Melhus kommune er ikke systematisk registrert med tanke på fornminner. Det reelle antallet fredete fornminner er derfor langt høyere.

Av de mest spesielle kulturminnene i Melhus er helleristningssteinene og helleristningsfeltene som finnes spredt i kommunen. På Gravråksmoen, øst for Skjerdingstadplatået, ligger den mest kjente og fineste helleristningssteinen i hele fylket. Den store steinen med flere figurer, blant annet en stor menneskefigur, ligger i skoglysningen.

Spredt rundt på samme flate ligger flere helleristningssteiner i tillegg til en mengde kullgroper som trolig kan dateres til middelalderen. Gravråksmoen var trolig bosatt allerede i bronsealderen, og under markoverflaten ligger nok rester etter langhus og kanskje graver. Du kan også finne helleristninger på Rødde, Lynge, Foss, Gyllan og Flå.

Det er stor mulighet for funn av skjulte fornminner i dyrkamarka i store deler av Melhus. Dette gjelder særlig på platåer og flater som består av breevlavsetninger og avsetninger fra Gaula. Og disse er det mange av. Ved å gå i dyrkamarka på disse stedene om våren eller høsten, kan vi faktisk se indikasjoner på den forhistoriske bosetningen her. Sporene etter menneskene før oss ligger i overflaten i form av skjørbrente steiner, som er steiner som er sprukket gjennom sterk og langvaring påvirkning av ild. Steinene var i bruk i kokegropene, datidens komfyrer, og de finnes i et stort antall på de forhistoriske gårdene. Er det skjørbrente steiner på jordet, er det ganske sikkert mye spennende som skjuler seg under matjorda. Du kan lese mer om kokegroper under Gode historier – Lukta av mat på Horg.

Gjennom de arkeologiske utgravningene som er gjort, særlig i forbindelse med bygging av ny E6 Melhus, har vi etter hvert fått mye materiale som kan fortelle om byggeskikken i forhistoria og organiseringen av det fortidige samfunnet. Langhusene er karakteristiske for byggeskikken i bronsealder og jernalderen, og det er funnet en mengde av disse husene i Melhus. Melhus er faktisk den kommunen med funn av flest slike hus i fylket vårt.

Et av de mest spennende funn som er gjort i kommunen i senere tid er bygdeborgen på Litlstenen på Lundamo. De fleste arkeologer har nok en eller annen gang på sin ferd forbi Lundamo tenkt at "på Litlstenen må det være en bygdeborg". Grunnen er den svært karakteristiske og vanskelig tilgjengelige høye toppen med sentral beliggenhet i bygda. Inntil nylig hadde imidlertid ingen arkeolog satt sin fot der…

Men bygdeborg var det! Den ble oppdaget gjennom å studere en terrengmodell basert på data hentet inn med laser fra fly. Gjennom slik laserskanning med fly, får vi et avtrykk av terrenget og overflaten. På Litlstenen avtegnet det seg flere tydelige terrasser på nord-, øst- og sørsiden av toppen som ikke kunne være naturlige. De minnet om jordvoller funnet på andre bygdeborger i fylket. Litlstenen måtte befares! Og i desember 2009 ble det bekreftet at vollene utgjør ytterdelene av en befestet bygdeborg. Trolig har trepallisader stått på vollene for å hindre inntrengere. Bygdeborgene i Norge tolkes som forhistoriske forsvarsanlegg eller tilflukstssteder. De fleste er datert til perioden fra yngre bronsealder til folkevandringstid, dvs. ca 1000 f.Kr- til ca. 550 e.Kr. Bygdeborgen på Litlstenen er særdeles godt bevart og er en av de største som hittil er registrert i Sør-Trøndelag. Den lokale tradisjonen på Lundamo sier at det skal være en bygdeborg på Litlstenen. Så for innbyggerne her er kanskje funnet av borgen ingen sensasjon?!

Det finnes mange sentrale historier fra Melhus omtalt i Snorres Kongesagaer. At Melhus har vært bebodd av mektige kvinner og menn levnes ingen tvil. Vi pleier å omtale deler av Melhus som Sagaens Melhus. Det er et omfattende geografisk område med steder og gårder som Snorre omtaler og som eksisterer den dag i dag. Vi kan nevne gårdsnavnene Melhus, Skjerdingstad, Rimol og Gimse, men også navn på naturformasjoner som det knytter seg sagn og tro til, som Jarlsdalen og Jarlshelleren (henspeiler på Håkon Jarl).

Fra sagaens beretninger har vi også et persongalleri med navn som er knyttet til Melhus, som Asbjørn fra Medalhus, Tora på Rimol og Einar Tambarskjelve. Halldor på Skjerdingstedja (Skjerdingstad) nevnes også i sagaene. Det var til ham bøndene vendte seg under planleggingen av opprøret mot Håkon Jarl på Lade omkring år 1000 e. Kr.

I følge de samme kilder skal Halldor ha vært den første kristne mann i dalen og han skal ha bygd kirke på gården sin, noe som er bekreftet gjennom arkeologiske funn. Alle disse personene er knyttet til steder og hendelser av Norgeshistorisk karakter. Sagaens Melhus inngår i fylkeskommunens Handlingsplan for kulturminner i Sør-Trøndelag som et svært verdifullt kulturmiljø. Det er et overordnet mål i handlingsplanen at de prioriterte kulturmiljøene skal få en status og tilstrekkelig beskyttelse gjennom lovverket.