Meldal kommune

Den gamle gårdsbebyggelsen i Meldal kommune ligger på grus- og sandmasser avsatt av istidens breelv eller senere avsetninger på hver side av elva Orkla. Kommunen er preget av store utmarksområder med viktige ressurser som myrmalm, tjære og kull samt mye jaktbart vilt i tillegg til viktige ressurser benyttet i bergverks-industrien. Ferdselsmessig må Meldal ha vært et knutepunkt.

I den nasjonale kulturminnedatabasen Askeladden er det pr i dag registrert 502 kulturminner fra Meldal kommune. Av disse er 371 er automatisk fredete kulturminner etter kulturminneloven. Å være automatisk fredet betyr at sporene etter menneskelig virksomhet er eldre enn 1537. De resterende 131 kulturminnene er bygninger, teknisk industrielle kulturminner, andre typer kulturminner (først og fremst reismiler) og kirkebygg fra nyere tid.

Det er få eller ingen funn fra de første menneskene som kom til landet etter istiden i Meldal. Men selv om sporene etter eldre steinaldersamfunn ennå ikke er funnet, finnes de sikkert, kanskje særlig ved de store sjøene i høyfjellet. Jegerfolkene som holdt til på kysten i eldre steinalder har også vandret etter jaktbart vilt i innlandet, i så fall har de passert eller jaktet i Meldalstraktene. I overgangen mellom eldre og yngre steinalder gikk livsformen over til å bli mer bofast og en begynte å dyrke jorda. Båtformete steinøkser og økser av stein med skafthull er særlig knyttet til denne perioden og til dyrking av jord, og det er funnet flere slike i kommunen. Fra de gamle tilvekstkatalogene på Vitenskapsmuseet i Trondheim kan vi lese at det er funnet slike på Hol, Blokkan og Stokkan (hvor det også er funnet fragment av en tveegget kniv av grønnlig skifer). Fra Snoen, Grut, Solemsmoen av Solem, Åsetra, Jerpstadvoll, Berg, Jorlia og Ry er det også funnet steinredskaper som antyder at området er tatt i bruk tidlig i forbindelse med en mer bofast tilværelse.

Et spesielt yngre steinalderfunn fra Meldal må nevnes. På Storås ble det i forbindelse med nyryddig i 1931 funnet, hva arkeologene kaller, et depot- eller votivfunn. Funnet bestod av 14 flintflekker, som er steinaldermenneskenes kniver. Minst 6 av disse har en lengde fra 10 til 14 cm. Funnet på Storås kalles et depot- eller votivfunn. Det er en tolkningsmessig forskjell på disse to funnkategoriene. Depot er en nedlegging hvor det er meningen at gjenstandene skal hentes igjen. Depotfunn kalles også derfor oppbevaringsfunn. Av praktiske årsaker gravde folk ned ulike gjenstander for å oppbevare dem, og av ulike årsaker har de ikke hentet dem igjen. Ble nedgravningsstedet glemt? En votivnedleggelse regnes som et religiøst offer hvor gjenstandene gis bort, eller ofres, for alltid. Det er ikke meningen at gjenstandene skal graves opp igjen. Hvorvidt knivfunnet på Storås er et votiv- eller depotfunn er fortsatt uvisst.

Det er gjort få funn som vitner om bosetning i Meldal i bronsealderen til tross for at den helt sikkert har eksistert. Livsformen fra yngre steinalder til bronsealder var nok stort sett den samme, forskjellen var introduksjonen av bronse som materialtype. Bronsen var imidlertid forbeholdt de øvre klassene og var trolig heller ikke vanlig der. Bruk av stein til redskaper fortsatte langt inn i bronsealder og mot jernalderen. Det er gjort 2 bronsealderfunn i nærheten av hverandre i kommunen som må nevnes. På Foss ble det under pløying funnet halvdelen av den ene siden av en støpeform av kleber som har vært til en type bronseøks som kalles celt. På nabogården Hol ble det funnet en spydspiss av bronse under en større stein da man for mange år siden grov en grindstolpe.

Meldal kjennetegnes først og fremst av de mange sporene etter bruk av de rike utmarksressursene i de høyereliggende deler av kommunen.

I Resdalen viser de mange fangstgropene som ligger i flere systemer at det her oppe foregikk en storstilt fangst etter elg og reinsdyr. Samtidig var myrmalm en viktig ressurs i det samme området. I romertid, årene mellom år 0 og 400 e.Kr, pågikk en industriell produksjon av jern i området. Jernet ble trolig eksportert til kontinentet og produsert for bruk på gårdene i bygdene.

Utmarksminnene vitner om en betydelig befolkning i kommunen i jernalder. At det har vært en rik bosetning i bronse- og jernalder vitner også de mange opplysningene vi har om sverd, spyd, bronsespenner og annet funnet i forbindelse med arbeid med jorden. Dette er rester etter tidligere gravfunn. I dag er det synlige gravhauger og gravrøyser kun på et fåtall gårder, som på Jerpstad, Rikstad, Re og Meldal prestegård.

På Stene ble det for et par år siden funnet rester av gravhauger under dyrkamark. Jordet som funnene ble gjort på omtales av gammelt folk som Krigshaugane, og i gamle dager var det så kuppert der at det var fare for at kjerra som var påspent hesten kunne velte. I dag er jordet flatt og dyrkamarka gjemmer mye spennende kunnskap om forhistorisk liv og død på Stene i bronse- og jernalder.

De mest kjente arkeologiske funnene i Meldal er fra Vahaugen rett nord for Storås sentrum. Her grov den kjente arkeologen Theodor Pettersen frem i alt 60 gravfunn i perioden 1916-1918. Funnene består vesentlig av små bensaker som bruddstykker av kammer, nåler og håndtenshjul og i mindre utrekning jerngjenstander som knivblad og pilespisser. Pettersen undersøkte i alt 211 graver. Alle var branngraver under flat mark datert til romersk jernalder og folkevandringstid, ca. 200-550 e.Kr.

Til tross for alle utmarksminnene og alle opplysninger om gravfunn, er det ennå ikke påvist spor etter de forhistoriske huskonstruksjonene i Meldal kommune. Vi mener at det er et stort potensiale for bosetningsfunn i kommunen, særlig konsentert til de gamle gårdene som ligger på breelvplatåer, elveavsetninger og flater litt opp fra elva. Det er nok bare et tidsspørsmål før de første hustomtene etter langhus dukker opp i Meldal.