En kald og våt junidag dro representanter fra Vitenskapsmuseet og Sør-Trøndelag fylkeskommune sammen med lokalhistoriker Einar Haga ut i skogsterrenget mellom Selbu og Mostadmarka. Målet var en stor steinblokk med inskripsjoner, noen av dem tilsynelatende i form av runer.
Steinen ble inspisert i kald sno og sludd. Ganske så riktig var det mange bokstaver og andre tegn på den. Noen av tegnene liknet ved første øyekast innrissede runer, men ved nærmere undersøkelse kunne dette likevel ikke avgjøres sikkert.
Steinen er tidligere besøkt av arkeologer, men heller ikke den gang kunne man fastslå om steinen virkelig rommer gamle runeinnskrifter. Etter alt å dømme er tegnene og bokstavene tilfeldige verk av forbipasserende, trolig utført for ikke altfor lenge siden. Men dette forringer ikke steinens verdi som kulturminne; den føyer seg inn i en lang tradisjon der mennesker på forskjellig vis har markert sin tilstedeværelse på utvalgte steder i landskapet.
Skrivarsteinen i Grønnlia - refleksjoner av Einar Haga
Skrivarsteinen i Grønnlia ligger noen hundre meter nordvest for Gåstjønna. På steinflaten mot nordvest finner en mange innristninger – de fleste er vanskelige å tyde. Noen få latinske bokstaver kan lett skilles ut, men det er få sammensettinger som gir god mening. Vi kan lese navnet JON og like ved W?ode. Noen liggende S-er skiller seg ut. Over hele steinflaten finnes mange risp eller ristninger som ligner stavene på runer, og noen steder er det runeliknende tegn. Et bumerke som er kjent fra Selbu er lett å finne.
Steinen, som er stor og markert i terrenget, ligger ved en gammel sætervei mellom Sandvik-grenda på Selbustrand og Ingridvollen, en sæter på nordsiden av Baklifjellet. Det er god fortellertradisjon på at sætring var årviss langt tilbake i tiden og langt opp mot nåtida. Langs sæterveien gikk buføringen vår og høst, og langs sæterveien gikk trafikken mellom gårdene og sætrene. Sommerstid var det ofte folksomt i fjellet.
Folk som fartet i fjellet, og passerte en høvelig stein eller bergflate som var myk nok til å rispe og skrive på, kunne bruke litt av hvilepausen til å sette initialene sine eller bumerket sitt med knivrisp på en skrivarstein. Det var en måte å si; ikke glem meg, og har likhet med dagens graffiti.
Når en står og ser på alle innristningene og rispene på steinen, faller det en i minne den utstrakte bruken av barn til gjeting av husdyra. Unger som var for små til å ta del i arbeidet hjemme på gården ble sendt til fjells som gjetere for buskapen. Dette var vanlig både blant gutter og jenter langt opp mot annen verdenskrig, og enda lever folk i Selbu som har vært gjetere som barn. Tradisjonen går så langt tilbake at den fortaper seg i historiens tussmørke. Dette var et ensomt liv eller arbeid for barn, og trangen til å komme sammen må ha vært sterk. Når det passet seg slik – og buskapen var rolig- var det nok kjærkomment å få komme sammen til prat og lek. Det er kjent for alle som går i fjellet, at skal en avtale et møtested, velger en ut noe som er markert i terrenget – en liten foss, en elveos eller en markert stor stein. Skrivarsteinen i Grønnlia er i så henseende svært nærliggende som samlingssted for de som var i Strandbyggfjellet. Den er markert og den er lett å finne. Under steinen er en liten heller som en til nød kan krype inn under ved uvær eller for midlertidig oppbevaring om børa til fjells ble for tung. Var steinen et samlingssted for gjeterbarna? Kanskje noen av tegnene eller ristningene satt av små barnehender? Er steinen nærmast å rekne som en skoletavle eller kladdebok?
Om vi ikke umiddelbart kan finne en god tolkning av ristningene, bærer skrivarsteinen i Grønnlia på en historie som ville vært interessant å se inn i.