Når vi tenker på kulturminner, tenker vi ofte på det som er svært gammelt. Men også hverdagen etterlater seg spor, spor som vi egentlig ikke tenker over på samme måte som de praktfulle bygningene og monumentene over historiske hendelser. I Kulturminneåret 2009 fokuserte vi på dagliglivets kulturminner der også de immaterielle kulturminnene ble vektlagt. Kulturminner er for det meste spor etter hverdagsmenneskene.
I den forbindelse ble jeg bedt om å skrive om dagliglivet, om hverdagshendelser knyttet til stedet og gården Refsnes i Rissa kommune. Dette uten å ha noen personlig forbindelse til stedet, jeg har i tillegg aldri vært verken på Refsnes eller andre steder i Rissa kommune. Det første jeg gjør er å oppsøke Statsarkivet i Trondheim for å få faktaopplysninger om gården Refsnes og Refsneshagen. Men hva med hverdagshistoriene, hvor finner jeg dem?
Jeg kontakter personer jeg antar kan bidra med en god historie, deriblant Anders Refsnes. Han er tidligere eier og driver av gården og svært interessert i kulturminner og kulturminnevern. Når jeg skal skrive om hendelser fra livet på Refsneshagen, plassen som var bygdesamfunnets nervesenter og knutepunkt gjennom flere generasjoner, er det ikke mulig uten også å komme inn på gården Refsnes. Gården har vært i familiens eie siden 1700-tallet, og Refsneshagen har stort sett hørt under Refsnes gård.
Jeg avtaler å møte Anders en formiddag først på januar i 2009, akkurat i forkant av uværet og det store snøfallet vi alle har så friskt i minne. Mannen jeg møter er iført Kasjettlue, ryggsekk og har et stort og ekte smil under en real trønderbart. I dag er Anders kårkaill på gården Refsnes, noe han tydeligvis trives godt med. Han har overdratt gården til neste og åttende generasjon, dattera Ingeborg og mannen Tor Arne. Anders og jeg møtes for å snakke om Refsnes, hvor jeg er spesielt interessert i det han selv husker fra barneårene. Med et stort smil presenterer Anders seg som dampskipskaiekspeditør. Kårkaill er han bare på gården.
Anders har mye å fortelle selv om ikke alt er selvopplevd. Historier blir jo som kjent fortalt fra en generasjon til den neste. I ettertid gagner denne typen fortellertradisjon oss etterkommere, for på den måten kan vi få del i dagliglivets historier, hendelser som ingen så viktigheten av å skrive ned den gangen. At historiene gjerne endres litt med årene behøver ikke å være så ille, en god historie kan bli enda frodigere.
Historier fra Refsnes – "Gråtass"
Anders forteller gjerne om hendelser fra guttedagene, både fra det han selv minnes og historier som er viderefortalt. 
Noe av det første han husker var når "dampen" la til ved dampskipskaia på Refsneshagen hver søndag. En hendelse han husker spesielt godt er fra vinteren 1952 da traktoren, bedre kjent som "Gråtass", kom med dampen. Hele bygda møtte fram for å beskue bygdas første traktor med originale gummihjul. Alle fulgte spent med på hvordan traktoren lot seg kjøre fra kaia og opp den bratte bakken til Refsnes gård. Selvfølgelig begynte traktoren å spøle i snøen, og som Anders sier: "Her var gode råd dyre, men han Jacob Sandnes (Brygga) visste råd, han satte seg på draget og raka veien heim bar det." Etter den oppvisningen blei han "Gråtass" stående på skjulet til våren.
Historier fra Refsnes - silda
På 1930-tallet, ja kanskje før den tiden også, ble det drevet sildsalting i stor stil på brygga. Dette var kvinnearbeidsplasser, karan drev notbruk og skaffet til veie silda, deretter overtok kvinnfolkan. Det er jo i og for seg ikke særlig spesielt, denne typen arbeid har i uminnelige tider vært kvinnearbeid. Men Anders kan fortelle at når kvinnfolkan kom på brygga, så vart språket deres endret, "Her brukte de et ainna språk enn heime på kjøkkenet." For et fristed dette måtte være for datidens kvinner som hadde så mange normer for hva som passet seg i forhold til væremåte og ordbruk!
Historier fra Refsnes - laksefiske
Laksefisket har fra tidlige tider vært en viktig næring på Refsnes. Selv om gården var stor, var ikke jordsmonnet særlig bra, derfor ble både laksen og notfiske nødvendige næringer. Laksen var ei eksportnæring i ei tid da begrepet fryse- og kjølerom var ukjent. Dette ble tatt hånd om på andre måter, datidens bruksområde var isdam og ishus. For å unngå at laksen ble fordervet under transporten, ble den lagt i trekasser fylt med is fra egen isindustri og videre eksportert med dampbåten. Den hånddrevne isknuseren ble værende på gården, selv om den med tiden var blitt et overflødig og gammeldags arbeidsredskap. Men den måtte gi tapt når brødrene Anders og Olaf som guttunger testet om den kunne brukes som steinknuser.
Historier fra Refsnes - fisket
Gården hadde både notbåter og losjibåter til eget bruk. Anders er opptatt av og ønsker å poengtere: "Fisket var en like stor del av livsgrunnlaget som driften av gården, dette medførte at en til enhver tid måtte være sjødatert. En måtte hele tiden lære seg å se og å finne nye løsninger og å ta tak i nye muligheter."
Anders av i dag er den andre Anders i slekten. Hans farfar het også Anders Refsnes (1879-1939) og var en foregangsmann med tanke på båtdrift. Han var blant annet bygdas første som tok i bruk motor på fiskebåten og som tok i bruk større båter. Likeså var han først ute med bruk av radiotelefoni i sine båter så snart det var mulig. I tillegg fikk han Kongens Fortjenestemedalje for sine arbeider med oppdrett av laks. Han var tydelig en mann forut for sin tid på flere områder.
Anders har en ny historie på lager, en historie fra en av losjibåtene fra farfarens tid. Mannskapet bodde i losjibåten under fisket og denne båten hadde egen kokk. På ei tid der all "koking" foregikk med ved, var ikke veden alltid like tørr om bord på en båt. Mannskapet hadde nok sett seg lei av til stadighet å måtte vente på middagen, hvis de ønsket den varm, derfor ordnet de med tørrved fra land for å få fart på matstellet. Men denne veden nektet kokken (som i tillegg var personlig kristen) å bruke. Kokken var overbevist om at veden ikke var skaffet på lovlig vis fordi det vanligvis ikke fantes tørrved om bord.
Historier fra Refsnes – pokerspill på kaia
Vi avslutter praten med en historie Anders husker fra guttedagene. Det var ikke uvanlig at det forekom pokerspilling på kaia; "I et notheng ved siden av satt karan og spilte poker på ei sildtønne mens de ventet på en forsinket båt. Noen ganger ble spillet så spennende at natta måtte tas til hjelp. Da ble det innleid en kar med sykkel, han snudde sykkelen opp ned og der sto han og dro rundt pedalene for å skaffe lys til pokerspillerne".
Anders minnes også henting av torv fra torvlandet, det skulle hentes en sekk og torven ble brukt til fyring. Dette var en helt vanlig lørdagsjobb på vinters tid fra 10 årsalderen og oppover.
No e det stille på Refsneshagen, plassen som var bygdesamfunnets samlingsplass og knutepunkt i flere generasjoner. Her var det dampskipsekspedisjon, landhandel med bakeri, telefonsentral og postkontor i tillegg til småbruk.
"Skal vi tel slutt bærre lukk øyan å se for oss noe av det han Anders har fortalt, føle stemninga av det yrende livet. De mange arbeidanes kvinnfolkan, karan og ongan. Kjenn alle luktan fra småbruket, fra havet, fra brygga, høre lydan fra båtan som kjæm og drar. Hves vi kjenner rektig godt etter, kan vi kjenn duften av nybåkka kak? Hysj, der rope nån at dampen kjæm, vi må skynd oss."